Gjennom mange år som aktiv innen idretten og mitt arbeid med salg i arbeidsdagen er jeg vant med å sette målsetninger og ikke minst proklamere dem ovenfor omverdenen. Jeg ser det rett og slett som en naturlig sak å kunne uttale sine målsetninger og la verden rundt meg få vite om det.
Tidligere i dag var jeg på kick-off for Postenligaen herrer. Ja, vi snakker den gjeveste ligaen innen herrehåndball i Norge. Her var samtlige klubber representert med både trener og en spillererepresentant. Her la klubbene frem sine målsetninger og litt rundt det som skjer i de forskjellige klubbene.
Og, det her vi kommer til kjernen i det jeg har fundert på siden jeg forlot Ullevål tidligere i dag. Det var rett og slett ingen av klubbene som tydelig hadde som målsetning å vinne serien denne sesongen!?!
Vi snakker her om toppidrett hvor prestasjonene og måloppnåelse burde stå i fremste rekke. Og, så klarer man ikke definere og proklamere målet man skal nå. Er det rett og slett fordi man er redd for å mislykkes?
Hvis norsk herrehåndball skal nå opp på samme nivå som kvinnehåndballen må de klare å sette seg konkrete og ambisiøse mål. Og, ikke minst våge å fortelle de rundt seg det!